Denne uken fant det sted en psykoterapikonferanse der det lå et historisk sus over salen og innledere. Overskriften var «Psykoterapiens betydning for brukerne – kvalitet i utdannelse og utøvelse.» Tolv institutter for etter- og videreutdanning innen psykisk helse, som per i dag står for en stor del av spesialiseringsløpene for leger, psykologer og andre helse- og sosialfaglig utdannende som skal bli kliniske spesialister, har for første gang invitert til en felles konferanse for å vise bredden i terapitilbudet som disse instituttene representerer. Instituttene gikk for noen få år siden sammen i et samarbeidsråd for å jobbe for økt forutsigbarhet og klarere kriterier i tildelingen av støtte til drift som gis over statsbudsjettet.
Det historiske suset skyldes for uinnvidde at det tradisjonelt har vært til dels vanntette skott mellom institutter som er tuftet på ulike teoretiske forståelsesmodeller inne psykoterapien. Det har på mange måter vært konkurrerende institutter og noen er startet som motreaksjoner på andre institutters teoretiske hegemoni. Tradisjonen strekker seg over mange årtier der de første instituttene startet tidlig på 60-tallet, mens de sist ankommende er på 2000-tallet. I tråd med utviklingen av terapiforskningen og funnene der, samt det faktum at flere institutter har gått fra opposisjon til posisjon, har det utviklet seg en forståelse av behovet for bredde i utdanningstilbud; Både for å imøtekomme ulike behandleres behov for å ha en verktøykasse som passer dem, men ikke minst for å kunne gi bredde i det terapeutiske tilbudet. Utdanningene representerer faglig og personlig terapeutisk kompetanse innenfor alle nivåer av psykisk helsevern for barn, ungdom og voksne, der alle legger vekt på å omsette erfarings- og forskningsbasert kunnskap til praktiske ferdigheter og gode faglig og etiske holdninger i utøvelsen av psykoterapifaget.
Det er et politisk valg å gi støtte til de private instituttene når det gjelder påkrevet spesialisering og etterutdanning, fremfor at høyskoler og universitet skal stå for dette. Dog er ordningen tidvis under press. Dette, og en referanse til Freuds ord om at terapiens overordnede målsetting er å gjøre folk i stand til «å elske og arbeide,» dannet grunnlaget i åpningen av konferansen. Forbilledlig gjennomført av Ingunn Aanderaa og Torkil Berge.
Det var i løpet av dagen 14 ulike faglige innledninger, der både erfaringskompetanse, forskning og klinisk praksis i møte med ulike vansker hos barn, unge og voksne ble presentert. De forskjellige terapitilnærmingene representerer kunnskapsbasert praksis, i tråd med faglige retningslinjer og forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. Vi fikk ikke minst et bevegende og godt formidlet bidrag fra to med egenerfaring fra henholdsvis et langt terapiforløp for å bearbeide en depresjon som følge av en oppvekst med en alkoholisert far og med påfølgende avstengt følelsesrepertoar, og fra en prosess med å komme tilbake i jobb og funksjon etter å ha overlevd 22.juli i regjeringskvartalet med påfølgende PTSD. Den ene formidlet behovet for klare rammer der det innen disse rammene, over tid, kunne utvikle seg en prosess der det var rom for å utforske følelser og assosiasjoner knyttet til hendelser i livet, samt å kunne kople kropp og følelser sammen til en helhet som la grunnlaget for at vedkommende evnet å være tilstede i livet sitt. Den andre fremhevet betydningen av psykoedukasjon og hvor utrolig viktig det var å forstå reaksjonene i kroppen og psyken for ikke å bli fullstendig overveldet av reaksjoner som synes uforståelig og ute av kontekst. Har du aldri kjent på angst, lært noe om hvordan det arter seg i kroppen eller erfart hva en traumetrigger er og reaksjonene som kan følge, så blir symptomene enda mer uhåndterlige enn nødvendig var budskapet. Kunnskap skaper trygghet og handlingsrom.
Fra forskningssiden presenterte Helene Nissen-Lie en kort skisse av et svar på spørsmålet om psykoterapi virker, og hva det i så fall er som virker. Er det metoden fellesfaktorene, terapeuten, forhold ved klienten selv, eller kanskje en kombinasjon? Den amerikanske psykoterapiforskeren, som for tiden har gjort nordmann av seg og holder hus på Modum Bad, Bruce Wampold, konkluderer med at terapi virker, og at effekten er på 0.8, som betyr at mange får god hjelp. Forskningen viser at det per i dag er over 300 evidensbaserte metoder og at det er mange overlappende faktorer, utenom fellesfaktorene, ved metoder som har ulikt teoretisk utspring; som for eksempel ved metakognitiv terapi, mentaliseringsbasert terapi og emosjonsfokusert terapi. Noe av det som er felles for disse metodene er for eksempel deres forståelse av patologiutviklingen og vektingen av persepsjonspsykologien.
Vi fikk et levende innblikk i en liten gutts svært traumatiske oppvekst og hans lange vei sammen med terapeuten for å klare å regulere sinne og kontrollbehov og oppnå kontakt med egne følelser og ordsette egen historie. Gjennom terapien oppnådde han etter hvert å slutte og dissosiere, han fikk noe bedre konsentrasjon, bedre tilknyningsatferd, klarte å regulere seg bedre, og fungerte som et resultat av dette bedre sosialt. Skadeskutte barnesinn trenger ofte lang tid for å bli trygge og traume- og reguleringsarbeidet trenger tid og rom. Dette er tross alt god samfunnsøkonomi i det lange løp.
Hvordan leve godt med sykdom er hovedanliggende til de helsepsykologiske terapeutene som arbeider i somatisk avdeling i sykehuset. Her er fokus balansen mellom sykehistorien og den friske historien. Ingen tjener på å ende i en identitet som syk, og bare det. Livet må være i forgrunnen, mens sykdommen er i bakgrunnen. Men, det blir så fort omvendt. Dette jobber en klok gjeng med helsepsykologer ved diakonhjemmet sykehus aktivt med.
Det var en lydhør og fornøyd tilhørerskare som tok inn alle de faglige innledningene som ble presentert med varme og klokskap gjennom dagen!
Instituttene er:
Institutt for Aktiv Psykoterapi (IAP); Institutt for barne- og ungdomspsykoterapi (IBUP); Institutt for gruppeanalyse og gruppepsykoterapi (IGA); Institutt for mentalisering; Institutt for Psykoterapi; Institutt for spiseforstyrrelser; Moreno Instituttet; Norsk Forening for Kognitiv Terapi (NFKT); Norsk institutt for Kunstuttrykk og Kommunikasjon (NOKUT); Norsk Karakteranalytisk institutt; Norsk Psykoanalytisk Institutt; SEPREP (Senter for psykoterapi og psykosial rehabilitering ved psykose